Jeg har blitt den stolte eier av et ærverdig, vakkert gammelt J. Aarestrup piano fra slutten av 1800 tallet. Det er aldeles nydelig der det står som et klenodie fra en svunnen tid. tenk deg hva det pianoet egentlig har sett og opplevd på sine nesten 150 år.
Det var ikke "hvermansen" som eide et slikt piano på den tiden, det var forbeholdt overklassen og det er nok mer en en liten prinsesse som har bannet i det stille over disse tangentene.

Jeg kjøpte det av verdens koseligste mennesker og Jannicke, hun som solgte det til meg, anbefalte meg å male det hvitt. Jeg syns selv at det var en framifrå god idé men nå har det seg slik at jeg har møtt uventet motstand fra resten av familien. "lillesøster" mener at det er helt perfekt slik det er, en sort, litt slitt, satengmatt finish. Og "sjefen" mener vi må male det men beholde den sorte fargen. Jeg trenger innput nå, hva syns dere?

Et ekte prinsessehus

Jeg gikk ofte tur med mamma når jeg var liten og en dag tok hun meg med til dette helt spesielle huset for å vise meg en ekte ridderborg som hun sa. Den gangen kunne du vel egentlig ikke kalle det et hus, det besto av en stor sal, noen små rom oppe og et stort nede som jeg tror ble brukt til billiard og diverse kortspill, men jeg ble kjempefasinert av dette huset og har siden den gang tatt det med i utallige drømmer og fantasier om hvordan det ville være å bo der.

Litt historikk:
Det ble i sin tid bygget av en kjøpmann som hadde tjent seg rik på kaffe import under første verdenskrig og som ønsket seg et "lysthus" hvor han kunne underholde diverse gjester.

Veggene er dekorert av en lokal kunstner som ble betalt med kost og losji så lenge han jobbet der.

Huset har gått under navnet "kaffehuset" ,det var jo bygget med penger tjent på kaffeimport

Det kalles også "Ridderborgen"
eller bare "Borgen"

Og, det spøøøøker der! :):)


Det ble testamentert til havforskningsinstituttet og ble i en periode brukt av dem men sto så tomt i mange år før det ble solgt til et eiendomsutviklings selskap.

De totalrenoverte det og la til bad, kjøkken og slike ting et hus trenger for å bli beboelig og la det ut for salg igjen.

Det er et aldeles utrolig flott eventyrhus på alle måter, MEN..Det ligger rett under innflygningen til en av landets største flyplasser. What a waste!!

Vår nye peis

Jeg har endelig klart å overbevise "sjefen" om at det vi trenger er en peis.Etter at vi i lengre tid har trålet diverse forhandlere av "varmekilder" og sett på gode trauste norske ovner, den ene styggere en den andre, samt at jeg har malt et romantisk bilde av alle fordelene det er med å eie et sånt klenodie, måtte han si seg enig i at ideen ikke var så dum allikevel.

Vidunderet heter Classic petite, kommer i neste uke og blir levert av Roger Pearson på Bryne. Jeg håper at vi klarer å få den innstalert før jul, du vet, nissen og alt det der.

Ha en framifrå helg jenter!!!

Har ryddet ut av boden i dag. Jeg skjønner ikke at jeg alltid må samle så mye skrot. Tingene får liksom affeksjonsverdi selv hvor stygge og ubrukelige de egentlig er:(
Vel, denne gangen har jeg lagt sentimentalitet til side, godt hjulpet av min kjære selvfølgelig, han finnes nemlig ikke sentimental når det gjelder ting. Jeg angrer allerede på en del ting jeg kastet,hmm, lurer på om det er mulig å snike seg opp på gjenbruksstasjonen i natt og hente den gamle hyllen?
Prøver også og følge med på svineinfluensaens "seiersgang" over Norge og fant i den forbindelse dette bildet. Staaakars Nasse Nøff, syns hysteriet har tatt litt overhånd nå.

Arts and Crafts

Jeg er veldig glad i arts and craft stilen, arkitekten Fredrik Konow Lund var en glimrende representant som sådan og jeg har alltid vært fascinert av arbeidene hans.
Jeg liker også den "hvite" rene stilen og arts and crafts passer så bra sammen med den syns jeg. Det er en fin kombinasjon for å gi inntrykket litt balanse.

Den hvite stilen er utrolig fin, men jeg har problemer med å se en mann oppi alt dette, og jeg syns det er litt urettferdig i et parforhold å kjøre en så gjennomført feminin stil at en mann nærmest virker malplassert, derfor prøver jeg å balansere med maskuline grovere detaljer.

Det var en gang

Tenk deg at du sitter i en hage, under store gamle epletrær som nesten dekker himmelen når du prøver å skimte den innimellom trekronene og lyset liksom siles og når ned til deg som gule striper av varme. Slik satt jeg en gang for tre uker siden, eller var det 30 år siden? jeg vet ærlig talt ikke lenger, tiden lover deg liksom evighet når du er liten og uten at du merker det så tar den evigheten fra deg igjen.Det at du vokser noen centimeter, eller mister en tann, det er egentlig evigheten som renner ut mellom fingrene dine litt etter litt.Men det visste jeg ikke den gangen.
Da jeg satt der, la oss si at det var for 30 år siden da, bare for ordens skyld, kjente jeg den litt trygge, tunge duften av gammel hage, en salig blanding av min tantes blomsterbed, sirlig dekket med bark, våt mose og den svake lukten av maling. Det luktet alltid maling i min tantes hage, hun hadde alltid et eller annet male prosjekt på gang, loppiser som skulle fornyes og auksjonsfunn som skulle restaureres tilbake til fordums prakt.Min onkel, en fredselskende og sakmodig mann, var alltid på pletten for å oppfylle alle min tantes mer eller mindre originale maleprosjekter.

Å få være med på alle de spennende prosjektene hennes har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, min evige søken etter loppis skatter og store interesse for interiør kommer fra barndommen sammen med henne. Jeg var hennes lille prinsesse Gullhår og hun var mitt store ideal.