Det var en gang

Tenk deg at du sitter i en hage, under store gamle epletrær som nesten dekker himmelen når du prøver å skimte den innimellom trekronene og lyset liksom siles og når ned til deg som gule striper av varme. Slik satt jeg en gang for tre uker siden, eller var det 30 år siden? jeg vet ærlig talt ikke lenger, tiden lover deg liksom evighet når du er liten og uten at du merker det så tar den evigheten fra deg igjen.Det at du vokser noen centimeter, eller mister en tann, det er egentlig evigheten som renner ut mellom fingrene dine litt etter litt.Men det visste jeg ikke den gangen.
Da jeg satt der, la oss si at det var for 30 år siden da, bare for ordens skyld, kjente jeg den litt trygge, tunge duften av gammel hage, en salig blanding av min tantes blomsterbed, sirlig dekket med bark, våt mose og den svake lukten av maling. Det luktet alltid maling i min tantes hage, hun hadde alltid et eller annet male prosjekt på gang, loppiser som skulle fornyes og auksjonsfunn som skulle restaureres tilbake til fordums prakt.Min onkel, en fredselskende og sakmodig mann, var alltid på pletten for å oppfylle alle min tantes mer eller mindre originale maleprosjekter.

Å få være med på alle de spennende prosjektene hennes har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, min evige søken etter loppis skatter og store interesse for interiør kommer fra barndommen sammen med henne. Jeg var hennes lille prinsesse Gullhår og hun var mitt store ideal.